På søndag kunne jeg lese i Aftenposten at verdens eldste kvinne var død. Koto Okubo døde 115 år gammel. Hun bodde på et pleiehjem i Kawasaki sammen med sin 88 år gamle sønn.
Det er flere grunner til at jeg la merke til og reflekterer over denne notisen.
NITO jobber endel med velferdsteknologi, for å legge forholdene til rette for at vi skal kunne bo lengre hjemme, ha et bedre og tryggere liv også når vi blir eldre. Dersom den nå 88 år gamle sønnen skulle oppleve å bli like gammel som sin mor, så skal han bo på pleiehjem i ytterligere 27 år. Det er lenge det.
Det er nesten like mange år som vi står i arbeidslivet. Nå er vel det fleste i jobb lengre enn 27 år, men tenker vi oss at han sto i arbeid til han var 70, så har han 45 år i arbeid, og da har han nok flere år som pensjonist enn det mange har som arbeidstaker.
Her ser jeg at dette vil være noen utfordringer.
Gjennomsnittlig forventet levealder fra 1900-tallet til i dag har økt med 30 år, og hvert tredje barn som fødes nå forventes å kunne ha en levealder på 100 år
Det er klart at pensjon vil være viktig for oss, og at dette er et tema som engasjerer – vi ser mediene ta dette opp daglig for tiden.
Vi er sprekere når vi går av pensjon enn hva foreldrene våre var når de pensjonerte seg, for ikke å snakke om besteforeldre. Vi ønsker å opprettholde det aktive livet vi har i dag også når vi blir pensjonister. Det utfordrer økonomien.
Men hva er løsningen? Hvordan sikrer vi et rettferdig system for alle de som snart skal ut i en pensjonstilværelse?
.jpg)
